3. juli 2010 · 21:40
Da kommer endelig innlegget med informasjonen om hvordan fødselen forløp og ikke minst, flere bilder.
Det hele startet på torsdagskvelden klokken 22.00 (akkurat som jeg hadde tippet på forhånd). Kaisa ble urolig, gikk rundt å peset, tisset sikkert 10 ganger på en liten time og prøvde å greve seg ned i alt hun fant av tepper og puter som lå på gulvet. Slik oppførsel har jeg aldri sett på henne før å jeg skjønte fort att her var det noe på gang. Jeg snakket med Janne i telefonen, og hun tilbydde seg å komme å være med å hjelpe meg under fødselen. Noe jeg selvfølgelig ikke takket nei til.
Her ligger Kaisa og peser og er godt igang med utblokkingen
I kvart på 3 tiden kom den første rien, og en stund etter dette kom vannposen til syne. Nå steg virkelig spenningen og jeg var med ett mye tryggere på att dette ville gå bra, desverre tok jeg skrekkelig feil.
Vannposen er på vei ut
Etter vannposen hadde kommet ut fortsatte fødselen men det skjedde liksom ikke noe mer på lange tider. Jeg fikk gode råd fra Lillian over telefon og hun beroliget meg veldig med å si att dette var normalt og att valpen hadde det helt fint så lenge det ikke var gått hull på posen, og att dette stadiet kunne ta lang tid. Jeg var også i kontakt med dyrlegevakta og de sa det samme. Når klokka var halv 9 tok jeg kontakt med Byåsen Dyrehospital, og da bestemte jeg meg for å ta med meg Kaisa nedover dit for å få en skjekk på henne. Vannposen hadde fortsatt ikke sprukket, men nå hadde det gått lang tid siden den kom ut så en skjekk skadet uansett ikke.
Når vi kom dit ble vi møtt av en dyrlege som helt klart var ferievikar. Hun hadde vært i kontakt med en av de faste vetrinærene og fått beskjed om att det beste nå var å ta ett keisersnitt. Jeg måtte vel igrunn si meg enig, men de kunne ikke gjøre det før klokken var 11.oo og det var jeg overhodet ikke enig i. Jeg sa att om de ikke kunne gjøre det med en gang ville jeg heller dra til en annen klinikk å få gjort det med en gang. Nå hadde vi ventet lenge nok på valpen, og Kaisa hadde tross alt jobbet hele natten.
Når jeg sa att vi kom til å dra til en annen klinikk om det ikke ble gjort med en gang ble det fart i sakene og etter 10 min var det kommet en ny dyrlege på jobb. Det ble først tatt UL for å se om valpen levde å det gjorde den. Så ble det gjort i stand for å ta keisersnitt. Kaisa ble dopet ned og alt skjedde veldig fort. Jeg og Janne satt utenfor å ventet på beskjed om hvordan det hadde gått i ca 45 minutter, og jeg lover, det er de lengste minuttene i hele mitt liv!
Når dyrepleieren endelig kom ut å sa att alt sto bra til med både valpen og Kaisa føltes det som om jeg lettet fra bakken, samtidi som att jeg ikke helt skjønte hva hun sa. Alt gikk så fort og alt virket så uvirkelig. Det var liksom som om kroppen min var i sitvasjonen mens jeg sto på utsiden å så på hva som skjedde. En merkelig følelse, men jeg kjente alikevell adrenalinen kikke inn alt for mange ganger iløpet av natten og dagen.
Når vi endelig fikk se valpen og Kaisa gikk ting litt mer opp for meg og ble litt mer virkelig. Han var perfekt! Kaisa var fortsatt dopa og når hun etterhvert begynte å komme til seg selv igjen skjønte hun fint lite av hva den lille valpen gjorde i samme seng som henne. Hun syns nok han var ganske rar og litt små skummel, han lagde jo tross alt lyd!
Endelig hjemme igjen, Kaisa er enda litt groggy etter narkosen
Kaisa hadde ikke så mye melkeproduksjon til å begynne med å ettersom hun i tilegg ikke helt hadde morsinstingtet på plass ble det en hel del jobb for oss på to bein den første tiden. Vi måtte passe på så valpen fikk suge så melkeproduksjonen tok seg opp, og vi måtte også stimulerer valpen så den fikk gått på do.
Kaisa ligger i senga å gir mat til junior
Nå er det snart ett og ett halvt døgn siden den lille kom til verden og Kaisa blir bare flinkere og flinkere til å ta seg av den. Hun har enda ikke vært alene med den lille og vi har vært våkene sammen med henne hele tiden. Nå vasker hun og steller han selv, og vi trenger ikke lenger hjelpe til med noen ting. Jeg tror nok hun blir en riktig så god mor når hun bare får summet seg sikkerlig etter operasjonen og den biten der.
Jeg er overlykkelig for at dette gikk så bra som det gjordet, og jeg vil bare si Tusen takk til Janne for at du var her og støttet meg igjennom denne natten og ikke minst dagen. Jeg hadde nok blitt små rar om jeg måtte ha gått igjennom denne alene, og ikke ha hatt noen å snakke med underveis. Tusen takk til Lillian også som var så beroligende på telefonen og hele tiden sa att dette var normalt, du hadde rett enda en gang 
Nå skal jeg bare kose meg masse med lillegutten, og la mor og barn bli kjent med hverandre. Jeg gleder meg masse til tiden som kommer 
