1 år, 365 dager, 365 dager, 8760 timer, 525600 minutter og 31536000 sekunder…
Jeg husker dagen for ett år siden, 22 juli 2011 som om det var i går. Den værste og samtidig en av de beste dagene i mitt liv!
Dagen startet igrunn som alle andre dager. Vi sto opp, spiste frokost og utpå ettermiddagen dro Marius på jobb. Han ringte meg på vei nedover å ba meg slå på tven. Det hadde vært bombe i oslo. Jeg ble helt paralysert over bildene jeg så! Jeg begynte å tenke veldig på alle jeg kjenner i oslo og de jeg viste var der, tok et par telefoner og ble beroliget over at de jeg kjente der hadde det bra. Så ringte jeg mamma og pappa som var på vei til hytta. De var like sjokket som meg.
Jeg ringte også mine to småbrødre som var på AUF leir på Utøya. Jeg tenkte at de sikkert ville få informasjonen, men alikevell greit å gi de et hint om det som hadde skjedd. Lite viste jeg da om tekstmeldingen som skulle komme en times tid senere…
En tekstmelding som forandret livet, en tekstmelding jeg aldri kommer til å glemme;
Skyting på Utøya! Ikke ring! Ælske dokker!
Meldingen som gjorde dagen om til et mareritt fra min største lillebror. Jeg svarte; Du tuller??? Å fikk ikke svar. Jeg ringte mamma og pappa og de hadde fått den samme meldingen.
“Til Ungdommen – Nordahl Grieg”
Så kom det opp på tven, det var ikke tull! En uavklart situasjon på utøya sa de, for å så si at ungdommer hadde lagt på svøm fra øya, flere døde, politiet er ikke på stedet enda…
Jeg vet ikke hvem jeg ringte, jeg vet ikke hva jeg gjorde, men vi fikk bare kontakt me en av mine småbrødre. Telefonen til minstemann gikk rett på svareren…
Jeg vet jeg ringte 112 flere ganger, noe jeg håper jeg aldri mer skal gjøre! Jeg snakket med mamma flere ganger, ba de komme hjem fra hytta. Jeg satt alene, i uvisshet og trengte noen sammen med meg.
Det gikk litt over en time før mamma ringte meg opp og fortalte at min minste lillebror hadde ringt. Han hadde svømt og var i sikkerhet. Han hadde opplevd ting jeg ikke unner min verste fiende, men om ikke annet var han fysisk uskadd. Når jeg fikk denne telefonen ble det for mye for meg, jeg kolapset totalt! Tårene rant, jeg klarte ikke sitte stille og jeg måtte komme meg til mamma og pappa.
Min største lillebror og kjæresten hadde jeg kontakt med via FB og meldinger hele tiden. De gjemte seg i hovedhuset og på en måte følte jeg de var trygge, noe de selfølgelig ikke var. Jeg sente utallige oppdateringer ifra nyhetene til de, måtte bidra med noe følte jeg.
Marius kom hjem fra jobb og kjørte meg oppover til mamma og pappa. Det var fantastisk godt å komme dit men alikevell var alt forandret. Ting var ikke som de skulle selv om vi hadde bekreftet at både mine småbrødre og kjæresten til størstemann var i god behold.
Det å sitte å se nyhetene og høre de si overlevende, pårørende og etterlatte var plutselig så reelt. Det var oss de snakket om, det var ikke lengere noe man bare så på tv. Det var plutselig livet vårt.
Jeg lå over til mamma og pappa den natten. Det føltes som den eneste rette plassen å være. Følte liksom jeg var nærere mine småbrødre når jeg var der, og det var godt å være i samme hus som mamma og pappa. Det ble ikke mye søvn den natta selv om vi viste at de var i sikkerhet, begge to.
Dagen etter var også meget spesiell. Vi ventet på å få guttene hjem, og de kom ikke før klokka var nesten 00.00 på kvelden. Det var en lang dag. Mamma og jeg var en tur på butikken, noe som var alt annet enn hyggelig. Nærbutikken vi har handlet på i alle år var plutselig blitt skummel. Alle menneskene som handlet kunne være skumle, og det var rett og slett sikkelig ubehagelig. Hvorfor det føltes sånn for oss som ikke en gang hadde hørt alt om hvordan det var å være på utøya vet jeg ikke, men både jeg og mamma kjente det sånn.
Når kvelden kom skulle vi omsider ned til byen for å ta imot ungdommene som kom hjem med buss. Det var masse folk der, både andre pårørende, hjelpemannskap, psykologer og andre folk som var der for å stille opp. Vi satt en stund og ventet på bussen og hver gang det kom noen igjennom døra inn til salen der vi satt måtte man se etter om det var et kjent ansikt.
Det å endelig få møte igjen mine to småbrødre var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har opplevd. De følelsene jeg kjente da kan faktisk sammenlignes litt me de jeg kjente når Tiril ble født. GLEDE! Nå var de hjemme, de var trygge på orntlig, jeg kunne passe på de, jeg kunne se de, klemme de og snakke så mye jeg ville med de igjen.
Jeg ville klemme de for bestandig, jeg ville aldri slippe de ifra meg, jeg ville være sammen med de for alltid.
“Kungsholmens Hamn – Melissa Horn”
—————————————————————————————————————–
Nå ett år etter er fortsatt litt av denne følelsen tilstede. Før 22 juli 2011 ville jeg ikke ha vært så opptatt av hvor de var til en hver tid. Skjekke nyhetene like ofte, livet ville vært andeledes enn det er i dag. Nå er det normalen. Jeg vil vite hvor de er, vite at de har det bra, se de ofte, være der.
Det siste året har vært tungt på mange måter. Det å se de man er glade i slite og ikke være de samme gamle. Det å føle at man skulle gjort så mye mer, det å føle at man vil hjelpe mer enn man kan. Det at man så gjerne skulle ha tatt bort litt av smerten de bærer på. Det å føle så mye, på så kort tid.
Jeg tror vi har blitt sterkere, jeg tror vi har fått et familieforhold ikke mange kan sammenligne seg med, jeg tror vi setter mer pris på de små tingene, livet. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg på ingen måte er glad for det som har hendt, men jeg kan si jeg er takknemmelig for det familieforholdet vi har fått i ettertid. Jeg er rett og slett stolte av både mine brødre og mine foreldre som har kommet seg igjennom dette året på den måten de har gjort. Jeg er stolt over måten ting har blitt gjort på, og jeg er stolt over å kunne si at i min familie har jeg to ekte helter. De gjorde alt rett på utøya, som alle de andre som var der.
Jeg er utrolig takknemmelig for at vi ikke mangler noen i vår familie, vi mangler ingen rundt middagsbordet, ingen stol står tom. Det er en tilfeldighet vi ikke skal ta som en selfølgelighet. Det å kunne feire jul med alle tilstede, det å kunne feire bursdager, det å kunne tulle sammen en helt vanlig onsdag ettermiddag, det er alt for mange som ikke lengere har denne muligheten. Hjertemitt har en stor plass til alle de som ikke er så heldige som oss.
Jeg tenker hver dag på de som ikke fikk hjem sine. Jeg har utrolig stor respekt for måten ALLE takler dette på. Jeg er stolt over ungdommene som tross i det som skjedde faktisk kommer seg videre. Det står stor respekt av å kunne leve med noe så grusomt, som vi som ikke har opplevd aldri vil kunne forstå omfanget av.
Dagen i dag skal markeres med minnekonsert her i Trondheim, minnekonsert på tven og jeg skal tenne lys for å minne. Dagen skal være en dag for å tørre å kjenne på følelsene, en dag vi skal være sammen. En dag som kanskje på noen måter gir oss en liten avsluttning på det året som har vært.
Jeg tror aldri livet blir slik det var før dette skjedde, men jeg nekter å tro at det ikke kan bli bedre. Vi må ta tiden til hjelp, huske de som fortjener og å bli husket og stå sammen. Vi må leve for alle som ikke kan det, vi må ikke glemme hva som betyr noe. Jeg tror det er ufattelig viktig at vi ikke glemmer, at vi tørr å spørre hvordan man har det, at man kan ta seg tid til å lytte og være medmenneske. For alt for mange vil 22 juli 2012 alltid være en stor del av livet, for mange andre var det dagen da det var terror i Norge. Alle som kjenner berørte eller som kommer i møte med de senere må huske på at sorgen, følelsene og ikke minst minnene ikke blir borte. Vi må være der, hjelpe og ikke minst tørre og spørre hvordan det går.
Jeg er utrolig takknemmelig og glad for at jeg fortsatt kan klemme mine to småbrødre når jeg vil. Jeg kan ringe de, og de svarer. Jeg kan være stolt storesøster til de to beste brødrene i hele verden. Jeg tør ikke tenke på hvordan det kunne ha være uten de her. Jeg er så ufattelig glade i dere at dere kan ikke forestille dere det.
“Sånn e livet – Sie gubba”
Musikk har vært en stor del av det siste året, og de tre sangene jeg har lengst inn i hjertet mitt etter dette årer er skrevet inn i dette blogginlegget. De er fantastisk flotte og representerer mange av følelsene mine.
Dette ble et langt innlegg, men såpass synes jeg denne dagen fortjener. Jeg har ikke glemt og kommer nok aldri til å glemme denne dagen. Jeg vil være åpen om det, jeg vil at resten av verden også skal minnes de som fortjener det, nemelig alle de uskyldige som ble berørt av disse forferdelige hendelsene.
Ta ekstra godt vare på hverandre i dag, tørr å gi en fremmed en klem, tørr å vise følelser. Sammen er vi sterke, og det burde vi vise hver eneste dag, men spesielt på en dag som denne.
